FOTO ANTREKK SPØRSMÅL&SVAR WEHEARTIT +FACEBOOK

TUSEN TUSEN TAKK!!

Jeg kan vel ikke starte dette innlegget uten å si TUSEN, TUSEN TAKK for alle meldinger, kommentarer og gode ord jeg fikk i går! 
Jeg gikk flere omganger med meg selv før jeg klarte å legge det ut, og rett etter det var postet holdt jeg meg bevisst borte fra pc skjermen. Jeg visste ikke hvordan responsen ville bli, eller om det i det hele tatt ville komme en respons.


Jeg hadde ikke sett for meg at 1557 personer skulle lese innlegget, og at bloggen skulle bli klikke inn på over 2549 bare i går. Tallene i seg selv skremmer meg litt. Hvem er alle disse personene? - var det aller første som slo meg. 
Det er vondt at folk kan kjenne seg igjen det jeg skriver, for dette er ikke en situasjon jeg unner noe. Det sliter enn ut på fysisk og psykisk, og selv noe så enkelt som å stå opp av sengen kan være dagens største utfordring.

Det ble mange tårer i går fordi ordene dere kommer med betyr så uendelig mye, ikke bare for meg, men for alle som kan ha det på samme måte. Det er så altfor mange uten en stemme, så mange som har en usynlig sykdom. En sykdom ingen kan se, men som bare du kan føle på. Ene og alene. 

Jeg fikk også noen spørsmål både på meldinger på facebook og bloggen, på sms og i kommentarfeltet. Jeg vet ikke helt om jeg kommer til å svare på disse med det første, da det krever tid, mot og krefter om igjen. Men svare på de jeg føler jeg kan svare på skal jeg nok, så hvis det er noe du lurer på kan du sende meg en mld eller bare legge igjen en kommentar. Ingen spørsmål er for dumme. 

Da gjennstår det vel egentlig bare å si TUSEN TUSEN TAKK, nok en gang, og ønske 
alle dere fantastiske mennesker en fin helg. For det er dere virkelig!  



14 kommentarer

HUN ER SOM ALLE ANDRE, MEN MED SINE BAKSIDER

Jeg har tenkt litt på det å starte opp igjen, tenkt på det å ikke starte opp gjen. Personlig vil jeg egentlig legge hele bloggen på hylla en stund, for det føles alt annet enn naturlig å skrive om fine dager når dagene ikke er så fine. 

Hvorfor er det sånn at vi skal fremstille oss selv så utrolig bra på nett. Jeg merker selv at både jeg og andre bygger opp den fine fasaden, på facebook, instagram, blogg og andre nettverksider. Vi legger ut bilder som fremstiller oss som å ha det beste av det beste, vi lever det perfekte liv. På nettet lever vi det perfekte liv alle samme, men hva skjer når dataskjermen blir sort? Det er først da vi blir den personen vi egentlig er. 


Jeg har skrevet titalls innlegg om akkurat dette, men alle har havnet i utkast mappen. Jeg har ikke vært modig nok til å tørre og poste det. I halvanne år har jeg prøvd, men i dag tørr jeg. 

Er det en ting jeg har holdt skjult bevist her på bloggen så omhandler det min psyke. For sannheten er at jeg over en stund har slitt både mye og lite psykisk, flere år faktisk. 
Det som er så sårt med å være psykisk syk er at ingen kan se det på deg, ingen kan se forbi den sprudlende latteren, ingen kan se forbi det blide smilet, ingen kan se forbi masken som du har blitt en mester i å holde. Har du en brukket arm går du rundt meg gips, har du skadet foten hopper du rundt på krykker. Det er så mye lettere å se at en person er fysisk syk, men så vanskelig å se en person som er psykisk syk. 
Personlig mener jeg dette er et veldig tabu belagt tema i dagens samfunn og ikke noe enn snakker om med hvem som helst. Jeg syntes det mer eller mindre fremstilles som en skam og noe som er forbudt å ta opp. 

For omtrent to måneder siden gikk jeg på en skikkelig smell hvor alle veggene rundt meg raste sammen, og jeg raste med. I samråd med legen ble vi enige om at det var viktig å få en samtalepartner, så henvisning til en psykolog ble sendt. 


Jeg har hatt noen traumatiske hendelser som har skjedd opp igjen, uten å gå inn på det, som har satt sine preg på meg i ettertid.
Det var først på videregående den mentale styrken min forsvant mer og mer, og jeg trakk meg mer og mer tilbake. Jeg orket ikke å gå i bursdager, være sosial eller omgåes andre. Jeg kom alltid med unnskyldninger og de var like vonde hver gang. Jeg ble en mester i å komme med løgner og ble kjent som hun som "aldri kommer uansett", og det var vondt i seg selv til tross for at det var jeg selv som sto til ansvar for å ha blitt denne personen. 
Det å komme med løgner om at du skal til legen eller tannlegen når du egentlig skal til psykologen er også blitt en vane, fordi folk spør jo. Alle lurer på hvorfor du var borte fra den ene timen på skolen, og det føles bare ikke naturlig å si; "Jeg skal til psykologen" I frykt for å fortelle mer, for av natur blir vi jo alle nysgjerrige. Så det å trekke en hvit løgn blir enklere å fortelle den virkelige sannheten.  

Jeg er en person som ikke viser mye følelser ovenfor andre og jeg er en mester i å holde ting for meg selv, og det er noe som kjennetegner så mange som sliter psykisk. Det er så mye lettere å si at "det går greit med meg" i stedefor å fortelle om hvordan du virkelig har det. 

Gjennom slutten av ungdomskolen hadde jeg fått et veldig vanskelig forhold til mat og trening, og da jeg begynte på videregående ble dette bare verre. Det kom til et punkt hvor abup tok kontroll og fikk meg innlagt for å få hjelp for dette. Jeg fikk diagnosen anoreksi. Dette er noe jeg har prøvd å skjule så godt som mulig, men det er jo noen som vet om det.
Jeg har slettet omtrent alt av bilder fra den tiden, av de få jeg faktisk hadde. For jeg skammet meg sånn over den jeg var.

Diagnosene jeg har fått i løpet av de siste årene er anoreksi med bulimiske tendenser(i de siste årene har dette gått mer over til bulimi), depresjon, angst, PTSD og har slitt en del med selvskading. Som nok er noe av det jeg skammer meg mest over.. Det er sårt og skrive dette sort på hvitt, men samtidig er det en del av den personen jeg er. 

Jeg er ikke bare hun som sliter psykisk. Jeg er hun som er som alle andre, men med sine baksider. 



67 kommentarer
Les mer i arkivet » September 2016 » Mars 2016 » November 2015
hits