FOTO ANTREKK SPRSML&SVAR WEHEARTIT +FACEBOOK

TUSEN TUSEN TAKK!!

Jeg kan vel ikke starte dette innlegget uten si TUSEN, TUSEN TAKK for alle meldinger, kommentarer og gode ord jeg fikk i gr!
Jeg gikk flere omganger med meg selv fr jeg klarte legge det ut, og rett etter det var postet holdt jeg meg bevisst borte fra pc skjermen. Jeg visste ikke hvordan responsen ville bli, eller om det i det hele tatt ville komme en respons.


Jeg hadde ikke sett for meg at 1557 personer skulle lese innlegget, og at bloggen skulle bli klikke inn p over 2549 bare i gr. Tallene i seg selv skremmer meg litt. Hvem er alle disse personene? - var det aller frste som slo meg.
Det er vondt at folk kan kjenne seg igjen det jeg skriver, for dette er ikke en situasjon jeg unner noe. Det sliter enn ut p fysisk og psykisk, og selv noe s enkelt som st opp av sengen kan vre dagens strste utfordring.

Det ble mange trer i gr fordi ordene dere kommer med betyr s uendelig mye, ikke bare for meg, men for alle som kan ha det p samme mte. Det er s altfor mange uten en stemme, s mange som har en usynlig sykdom. En sykdom ingen kan se, men som bare du kan fle p. Ene og alene.

Jeg fikk ogs noen sprsml bde p meldinger p facebook og bloggen, p sms og i kommentarfeltet. Jeg vet ikke helt om jeg kommer til svare p disse med det frste, da det krever tid, mot og krefter om igjen. Men svare p de jeg fler jeg kan svare p skal jeg nok, s hvis det er noe du lurer p kan du sende meg en mld eller bare legge igjen en kommentar. Ingen sprsml er for dumme.

Da gjennstr det vel egentlig bare si TUSEN TUSEN TAKK, nok en gang, og nske
alle dere fantastiske mennesker en fin helg. For det er dere virkelig!



14 kommentarer

HUN ER SOM ALLE ANDRE, MEN MED SINE BAKSIDER

Jeg har tenkt litt p det starte opp igjen, tenkt p det ikke starte opp gjen. Personlig vil jeg egentlig legge hele bloggen p hylla en stund, for det fles alt annet enn naturlig skrive om fine dager nr dagene ikke er s fine.

Hvorfor er det snn at vi skal fremstille oss selv s utrolig bra p nett. Jeg merker selv at bde jeg og andre bygger opp den fine fasaden, p facebook, instagram, blogg og andre nettverksider. Vi legger ut bilder som fremstiller oss som ha det beste av det beste, vi lever det perfekte liv. P nettet lever vi det perfekte liv alle samme, men hva skjer nr dataskjermen blir sort? Det er frst da vi blir den personen vi egentlig er.


Jeg har skrevet titalls innlegg om akkurat dette, men alle har havnet i utkast mappen. Jeg har ikke vrt modig nok til trre og poste det. I halvanne r har jeg prvd, men i dag trr jeg.

Er det en ting jeg har holdt skjult bevist her p bloggen s omhandler det min psyke. For sannheten er at jeg over en stund har slitt bde mye og lite psykisk, flere r faktisk.
Det som er s srt med vre psykisk syk er at ingen kan se det p deg, ingen kan se forbi den sprudlende latteren, ingen kan se forbi det blide smilet, ingen kan se forbi masken som du har blitt en mester i holde. Har du en brukket arm gr du rundt meg gips, har du skadet foten hopper du rundt p krykker. Det er s mye lettere se at en person er fysisk syk, men s vanskelig se en person som er psykisk syk.
Personlig mener jeg dette er et veldig tabu belagt tema i dagens samfunn og ikke noe enn snakker om med hvem som helst. Jeg syntes det mer eller mindre fremstilles som en skam og noe som er forbudt ta opp.

For omtrent to mneder siden gikk jeg p en skikkelig smell hvor alle veggene rundt meg raste sammen, og jeg raste med. I samrd med legen ble vi enige om at det var viktig f en samtalepartner, s henvisning til en psykolog ble sendt.


Jeg har hatt noen traumatiske hendelser som har skjedd opp igjen, uten g inn p det, som har satt sine preg p meg i ettertid.
Det var frst p videregende den mentale styrken min forsvant mer og mer, og jeg trakk meg mer og mer tilbake. Jeg orket ikke g i bursdager, vre sosial eller omges andre. Jeg kom alltid med unnskyldninger og de var like vonde hver gang. Jeg ble en mester i komme med lgner og ble kjent som hun som "aldri kommer uansett", og det var vondt i seg selv til tross for at det var jeg selv som sto til ansvar for ha blitt denne personen.
Det komme med lgner om at du skal til legen eller tannlegen nr du egentlig skal til psykologen er ogs blitt en vane, fordi folk spr jo. Alle lurer p hvorfor du var borte fra den ene timen p skolen, og det fles bare ikke naturlig si; "Jeg skal til psykologen" I frykt for fortelle mer, for av natur blir vi jo alle nysgjerrige. S det trekke en hvit lgn blir enklere fortelle den virkelige sannheten.

Jeg er en person som ikke viser mye flelser ovenfor andre og jeg er en mester i holde ting for meg selv, og det er noe som kjennetegner s mange som sliter psykisk. Det er s mye lettere si at "det gr greit med meg" i stedefor fortelle om hvordan du virkelig har det.

Gjennom slutten av ungdomskolen hadde jeg ftt et veldig vanskelig forhold til mat og trening, og da jeg begynte p videregende ble dette bare verre. Det kom til et punkt hvor abup tok kontroll og fikk meg innlagt for f hjelp for dette. Jeg fikk diagnosen anoreksi. Dette er noe jeg har prvd skjule s godt som mulig, men det er jo noen som vet om det.
Jeg har slettet omtrent alt av bilder fra den tiden, av de f jeg faktisk hadde. For jeg skammet meg snn over den jeg var.

Diagnosene jeg har ftt i lpet av de siste rene er anoreksi med bulimiske tendenser(i de siste rene har dette gtt mer over til bulimi), depresjon, angst, PTSD og har slitt en del med selvskading. Som nok er noe av det jeg skammer meg mest over.. Det er srt og skrive dette sort p hvitt, men samtidig er det en del av den personen jeg er.

Jeg er ikke bare hun som sliter psykisk. Jeg er hun som er som alle andre, men med sine baksider.



67 kommentarer
Les mer i arkivet September 2016 Mars 2016 November 2015
hits