FOTO ANTREKK SPØRSMÅL&SVAR WEHEARTIT +FACEBOOK

DET GÅR TIL ET PUNKT, SÅ GÅR DET IKKE LENGRE

Hvor mange ganger har jeg ikke skyvd? 
Hvor mange ganger har jeg ikke presset på?
Hvor mange ganger har jeg ikke sagt til meg selv "du klarer bedre enn dette"?

For hvilken nytte spør jeg meg selv her jeg sitter. Her jeg sitter mitt inni denne spiralen. Denne spiralen jeg over tid har surret meg inn i.
For er det verd det? Er det verd å pushe grensene lengre enn jeg selv egentlig makter og klarer. For å bevise. Bevise ovenfor alle rundt at jeg kan klare.
Jeg vet jeg kan klare det jeg bestemmer meg for, men det handler ikke alltid om det.

Det handler for min del om å vite hvor grensen er, og hvor langt over den jeg skal våge å gå.
Jeg vet av erfaring at jeg ikke klarer stort mer etter den grensen er passert. Det beviser jeg nå. Her jeg sitter og sliter med å finne de små gledene, de lille tingene som får meg til å stå opp av sengen og fungere som et vanlig menneske. For akkurat nå vil jeg ikke si jeg gjør akkurat det.
Det siste jeg ønsker er å sette foten utenfor dørkarmen. Det siste jeg klarer er å treffe folk og late som alt er flott. Jeg orker ikke hvise meg. Orker ikke sette på masken og presse grensen enda lengre.

For veggen er nådd og det må jeg akseptere. Jeg kan ikke tillate meg selv å bryte sammen i gråt hver dag fordi jeg er så utslitt. For så å ta meg sammen for alle rundt meg. Jeg skal ikke gå rundt å føle at ting er håpløst og at jeg er håpløs. Jeg skal ikke gå rundt med en konstant klump i halsen som bare venter på å slippes ut gjennom salte tårer. 
Men slik er ting nå. Ting er dritt, ting er vondt og ting er tungt - mildt sagt.  

Jeg må innse at i slike stunder så må jeg være så egoistisk som jeg kan være. Jeg må sette meg selv først og tenke på hva som er godt for meg, hva som er godt her og nå og hva som hjelper på sikt.
For det å ha det slik som nå er (unnskyld språket) et helvete!  



2 kommentarer

ENTEN SÅ GÅR DET BRA ELLER SÅ GÅR DET OVER


Jeg sover ikke lengre, eller jeg sover, men jeg blir aldri uthvilt. 

Ikke fordi jeg ikke er trøtt. Jeg er ekstremt trøtt og ekstremt sliten, men søvn er blitt uviktig. 

Veggen er nådd, nok en gang, og jeg er inne i en kjip periode. 

Ok, grei, men kjip periode.  

 

Men som jeg prøver å si til meg selv. 
"enten så går det bra, eller så går det over" 

02:23



5 kommentarer

SOMETIMES WALKING AWAY SEEMS EASIER THAN STAYING


Noen ganger virker det enklest å dra. Snu ryggen til å gå langt vekk fra alt som er og ikke er.


Men det er først da du må holde begge føttene på bakken, og virkelig få bakkekontakt.

. . .



... Ingen kommentarer

SØVNLØS

Det er blitt til en vane midt i denne mørke dalen. Det og hver kveld måtte snu puten fordi den er våt. Våt av alle tårene du ikke helt vet hvor kommer fra. Våt fra smerten som ligger under overfalten, som du ikke helt klarer å beskrive. 
Du føler deg sliten, utslitt, tappet for krefter. Som om du har løpt et maraton med 20kg ekstra på skuldrene, for å så skulle løpe enda et maraton.
Du har ikke lenger bakkekontakt. Du har ikke kontakt med noen eller noe. Den eneste kontakten er mellom deg og tankene. Tankene som blir med inn i nattens mørke. Du ligger under dyna, stirrer ut i det mørke rommet. Det mørke rommet som er blitt like mørkt som tankene dine, som er blitt like mørkt som drømmene. For du drømmer ikke. Du sover i våken tilstand, eller det føles i det minste slik. Det eneste lyset du fanger opp er lyset fra klokken på nattbordet, som raser lengre og lengre inn i nattens mørke. 
Frykten for å sove er en frykt du ikke kan beskrive, men som alikevel er en såpass stor frykt at du lar vær.

Du ser sliten der du står. Etter nok en natt med minimalt med søvn. For du sovner til slutt. To timer sover du før klokken ringer.
Så står du der på det kalde soveromsgulvet. Sinnet fylles av dagslyset som trenger seg inn gjennom de lyse gardinene. Det er lyst, mørket er blitt lyst og nå er starten på en ny dag. Samme som dagen før? stiller du deg selv.
Bare du ser de søvnløse nettene i de trøtte øynene. Bare du føler den våte puta mot ansiktet når du ser inn i de trøtte øynene. Bare du ser mørket i de trøtte øynene. For foran speilet smøres masken på. Masken som du så fint klarer å holde, lag på lag. Med concealer, fundation, mascara, pudder og en sprut parfyme. Avslutter med et smil, tar på deg ytterjakken, låser døra og ut fra det trygge, mørke soverommet til det lyse samfunnet. 

Smil. 



8 kommentarer

WHAT´S THE SCARIEST PART YOU ASK?


The scariest part is not the feeling of loneliness or the darkness that fills you
despite the looming pain of emptiness


The scariest part is the realization that you have lost yourself completely
sinking in as you lay awake at 2am

because you lost the ability to sleep and you can´t even cry
because you dont even care  
. . . 



2 kommentarer

IT´S LIKE QUICKSAND, THE HARDER WE TRY TO ESCAPE, THE DEEPER WE SINK

Det er så skuffende. Så skuffende og alltid måtte være den som skuffer, skuffer bekjente, venner familie. 
Være den som ikke klarer å komme, delta, være til stede men ikke helt klarer å si hvorfor.
Være den som hver gang må finne på en ny unnskyldning fordi du ikke selv er klar over sannheten.

Det er sårt. Sårt og vanskelig å prøve å håndtere denne angsten som har meg i sin hule hånd. For det finnes faktisk en grense på hvor mange ganger du kan være syk, på hvor mange ganger du kan ha feber, på hvor mange ganger du ikke er helt i form. Det finnes en grense, men det finnes ikke en grense på hvor mange ganger du kan være psyk. Ingen dager er like, alle er ulike. Alle dager er ulike for alle. Enten du er norsk, svensk, amerikansk, barn, voksen, ungdom, mann, kvinne, jente gutt, svart, hvit, blå gul. Ja, vi har alle dager hvor ingenting går din vei.
Men det å være nede i denne mørke dalen, som jeg føler jeg befinner i meg i akkurat nå sliter meg ut. Både fysisk og psykisk, og hadde det ikke vært for at det venter en lang ferie om tre dager, så hadde jeg nok sett på denne måneden som uoverkommelig. Jeg har en tendens til å se på alt jeg skal, alt jeg skal rekke, delta på, alt jeg skal bruke krefter på og plutselig føles alt uoverkommelig. Jeg graver meg selv ned i stede for å ta en dag av gangen, og selv om jeg er 100% klar over hva jeg gjør er ting lettere sagt en gjort. Det å forandre noe over natten er nærmest umulig for alle.

Selvom denne dalen er veldig mørk, så har jeg selvfølgelig noen gode stunder også. Stunder hvor alt kommer litt på avstand og hvor enn bare kan nye akkurat her, akkurat nå. Stunder med gode venner eller ei god venninne.

Maren er ei sånn venninne. Ei venninne du kan ha en skikkelig bra dag med, eller en helt ræva dag med uten at det faktisk har noen betydning. Ingen maske trengs å holdes oppe og ingen følelser trengs og holdes kjult. Det er noe jeg mener betyr mye i et godt vennskap, og noe jeg setter veldig høyt. Veldig høyt!  



5 kommentarer

SVARENE


1. Desember.
Dette året har gått så fort, men samtidig så sent! Det er nå kun 10 dager til jeg reiser til Afrika, til Uganda og jeg kjenner litt smått på reisefeberen. Litt smånervøs men samtidig tror jeg det blir godt med en lang ferie fra hverdagen her hjemme. Skal bli godt å få lagt fra seg litt hjemme og prøve å koble av en hel måned nede i varmen. 

Tenkte jeg kunne prøve å svare så godt som mulig på noen av spørsmålene jeg har fått i det siste. Kommer ikke til å svare på alle, da jeg ikke føler alle egner seg til å blottlegges for alle. 

Føler du behandlingen du får hjelper?
- Det kan jeg ikke si helt 100% ettersom jeg først startet opp for kun en måned siden, og kun har hatt tre samtaler til nå. Det jeg kan si er at jeg velger å tro jeg har fått en veldig god og flink samtalepartner. Kjemien har mye å si for å få ting til å fungere for mange, og jeg føler jeg har fått en psykolog hvor kjemien er veldig god. Noe som gjør ting litt lettere.

Føler du at du får nok hjelp?
- Ja, jeg føler jeg har fått den hjelpen jeg har hatt behov for alt etter hvordan situasjonen har vært. Når jeg har hatt behov for mer hjelp og ting er litt mer vanskeligere enn ellers, har jeg vel fått den hjelpen jeg har trengt.

Så du skrev at du har vært innlagt, var det den ene ganger eller har du hatt flere innleggelser etter det?
- Jeg har vært innlagt mer enn en gang ja. Første gang var i 2011 og så har jeg vært innlagt tre ganger etter det.

Hvordan er dine nærmeste sitt syn på situasjonen?
- Usikker, men opplever at de er støttende og selvfølgelig vil mitt beste. Men som jeg tidligere har skrevet så er ikke jeg den som viser mye av verken følelser eller tanker, så det blir mange frustrasjoner og ubesvarte spørsmål. Til tross for at alle bare vil vise sin støtte og være behjelpelig, så har jeg vansker for å håndtere akkurat det. Det er noe jeg alltid har vært, men ikke helt vet akkurat hvorfor.

Hva opplever du som vanskeligst av diagnosene du har?
- Det er jeg faktisk veldig usikker på, fordi totalsummen blir så veldig mye å håndtere av og til. En ting jeg bare vil understreke er at jeg ikke bare har disse dårlige dagene. Jeg har dager hvor jeg føler meg mer eller mindre normal, ordentlig, det er vanskelig å finne det perfekte ordet å bruke, men jeg har mine dager. Alle dager er forskjellige. Noen dager er så veldig bra, og så helt uten forvarsel kan jeg ligge i sengen hele dagen og bare vente på at dagen skal gå.
Akkurat nå opplever jeg depresjonen og angsten som mest tilstedeværende.
 

Hvordan klarer du å håndtere situasjonen best?
- Også dette er veldig variert, men jeg tror enn kan tjene mye på å sette seg små mål. Mål som kan få deg til å kjenne på mestringsfølelsen, følelsen av å oppnå noe, noe som kan gjøre enn godt. Ellers så skriver jeg mye, veldig mye. Har skrevet uttallige dagbøker, og av og til kan det være lurt og nyttig og se tilbake og noen ganger kan du faktisk se fremgang i bare det. Se at du faktisk har kommet deg noen steg videre i forhold til hvor du faktisk var. 

Spiller du fortsatt håndball? Du gjør det ihvertfall veldig godt der! 
- Takk, men nei det gjør jeg ikke. Noe jeg syntes er synd, fordi håndall har vært et veldig fint pusterom i hverdagen. Det har vært en veldig god ting og ha alt i alt, men etter jeg ble skadet i januar bestemte jeg meg for å ta en liten pause fra det.  Jeg har ikke lagt håndballen på hylla for godt, og jeg vet med meg selv at jeg kommer til å starte igjen. Men akkurat nå har jeg funnet ut at en pause er hva jeg trenger og da blir det hva jeg gjør. 

Igjen vil jeg bare si takk, og til alle dere som kjenner dere igjen vil jeg bare si; stå på!



5 kommentarer

TUSEN TUSEN TAKK!!

Jeg kan vel ikke starte dette innlegget uten å si TUSEN, TUSEN TAKK for alle meldinger, kommentarer og gode ord jeg fikk i går! 
Jeg gikk flere omganger med meg selv før jeg klarte å legge det ut, og rett etter det var postet holdt jeg meg bevisst borte fra pc skjermen. Jeg visste ikke hvordan responsen ville bli, eller om det i det hele tatt ville komme en respons.


Jeg hadde ikke sett for meg at 1557 personer skulle lese innlegget, og at bloggen skulle bli klikke inn på over 2549 bare i går. Tallene i seg selv skremmer meg litt. Hvem er alle disse personene? - var det aller første som slo meg. 
Det er vondt at folk kan kjenne seg igjen det jeg skriver, for dette er ikke en situasjon jeg unner noe. Det sliter enn ut på fysisk og psykisk, og selv noe så enkelt som å stå opp av sengen kan være dagens største utfordring.

Det ble mange tårer i går fordi ordene dere kommer med betyr så uendelig mye, ikke bare for meg, men for alle som kan ha det på samme måte. Det er så altfor mange uten en stemme, så mange som har en usynlig sykdom. En sykdom ingen kan se, men som bare du kan føle på. Ene og alene. 

Jeg fikk også noen spørsmål både på meldinger på facebook og bloggen, på sms og i kommentarfeltet. Jeg vet ikke helt om jeg kommer til å svare på disse med det første, da det krever tid, mot og krefter om igjen. Men svare på de jeg føler jeg kan svare på skal jeg nok, så hvis det er noe du lurer på kan du sende meg en mld eller bare legge igjen en kommentar. Ingen spørsmål er for dumme. 

Da gjennstår det vel egentlig bare å si TUSEN TUSEN TAKK, nok en gang, og ønske 
alle dere fantastiske mennesker en fin helg. For det er dere virkelig!  



14 kommentarer

HUN ER SOM ALLE ANDRE, MEN MED SINE BAKSIDER

Jeg har tenkt litt på det å starte opp igjen, tenkt på det å ikke starte opp gjen. Personlig vil jeg egentlig legge hele bloggen på hylla en stund, for det føles alt annet enn naturlig å skrive om fine dager når dagene ikke er så fine. 

Hvorfor er det sånn at vi skal fremstille oss selv så utrolig bra på nett. Jeg merker selv at både jeg og andre bygger opp den fine fasaden, på facebook, instagram, blogg og andre nettverksider. Vi legger ut bilder som fremstiller oss som å ha det beste av det beste, vi lever det perfekte liv. På nettet lever vi det perfekte liv alle samme, men hva skjer når dataskjermen blir sort? Det er først da vi blir den personen vi egentlig er. 


Jeg har skrevet titalls innlegg om akkurat dette, men alle har havnet i utkast mappen. Jeg har ikke vært modig nok til å tørre og poste det. I halvanne år har jeg prøvd, men i dag tørr jeg. 

Er det en ting jeg har holdt skjult bevist her på bloggen så omhandler det min psyke. For sannheten er at jeg over en stund har slitt både mye og lite psykisk, flere år faktisk. 
Det som er så sårt med å være psykisk syk er at ingen kan se det på deg, ingen kan se forbi den sprudlende latteren, ingen kan se forbi det blide smilet, ingen kan se forbi masken som du har blitt en mester i å holde. Har du en brukket arm går du rundt meg gips, har du skadet foten hopper du rundt på krykker. Det er så mye lettere å se at en person er fysisk syk, men så vanskelig å se en person som er psykisk syk. 
Personlig mener jeg dette er et veldig tabu belagt tema i dagens samfunn og ikke noe enn snakker om med hvem som helst. Jeg syntes det mer eller mindre fremstilles som en skam og noe som er forbudt å ta opp. 

For omtrent to måneder siden gikk jeg på en skikkelig smell hvor alle veggene rundt meg raste sammen, og jeg raste med. I samråd med legen ble vi enige om at det var viktig å få en samtalepartner, så henvisning til en psykolog ble sendt. 


Jeg har hatt noen traumatiske hendelser som har skjedd opp igjen, uten å gå inn på det, som har satt sine preg på meg i ettertid.
Det var først på videregående den mentale styrken min forsvant mer og mer, og jeg trakk meg mer og mer tilbake. Jeg orket ikke å gå i bursdager, være sosial eller omgåes andre. Jeg kom alltid med unnskyldninger og de var like vonde hver gang. Jeg ble en mester i å komme med løgner og ble kjent som hun som "aldri kommer uansett", og det var vondt i seg selv til tross for at det var jeg selv som sto til ansvar for å ha blitt denne personen. 
Det å komme med løgner om at du skal til legen eller tannlegen når du egentlig skal til psykologen er også blitt en vane, fordi folk spør jo. Alle lurer på hvorfor du var borte fra den ene timen på skolen, og det føles bare ikke naturlig å si; "Jeg skal til psykologen" I frykt for å fortelle mer, for av natur blir vi jo alle nysgjerrige. Så det å trekke en hvit løgn blir enklere å fortelle den virkelige sannheten.  

Jeg er en person som ikke viser mye følelser ovenfor andre og jeg er en mester i å holde ting for meg selv, og det er noe som kjennetegner så mange som sliter psykisk. Det er så mye lettere å si at "det går greit med meg" i stedefor å fortelle om hvordan du virkelig har det. 

Gjennom slutten av ungdomskolen hadde jeg fått et veldig vanskelig forhold til mat og trening, og da jeg begynte på videregående ble dette bare verre. Det kom til et punkt hvor abup tok kontroll og fikk meg innlagt for å få hjelp for dette. Jeg fikk diagnosen anoreksi. Dette er noe jeg har prøvd å skjule så godt som mulig, men det er jo noen som vet om det.
Jeg har slettet omtrent alt av bilder fra den tiden, av de få jeg faktisk hadde. For jeg skammet meg sånn over den jeg var.

Diagnosene jeg har fått i løpet av de siste årene er anoreksi med bulimiske tendenser(i de siste årene har dette gått mer over til bulimi), depresjon, angst, PTSD og har slitt en del med selvskading. Som nok er noe av det jeg skammer meg mest over.. Det er sårt og skrive dette sort på hvitt, men samtidig er det en del av den personen jeg er. 

Jeg er ikke bare hun som sliter psykisk. Jeg er hun som er som alle andre, men med sine baksider. 



67 kommentarer
Les mer i arkivet » September 2016 » Mars 2016 » November 2015

VANESSA ANDERSEN


+ Legg meg til som venn

TRANSLATER


KATEGORIER

ARKIV

SISTE INNLEGG

DESIGN

  • Albiss.blogg.no
  • hits