FOTO ANTREKK SPRSML&SVAR WEHEARTIT +FACEBOOK

DET GR TIL ET PUNKT, S GR DET IKKE LENGRE

Hvor mange ganger har jeg ikke skyvd?
Hvor mange ganger har jeg ikke presset p?
Hvor mange ganger har jeg ikke sagt til meg selv "du klarer bedre enn dette"?

For hvilken nytte spr jeg meg selv her jeg sitter. Her jeg sitter mitt inni denne spiralen. Denne spiralen jeg over tid har surret meg inn i.
For er det verd det? Er det verd pushe grensene lengre enn jeg selv egentlig makter og klarer. For bevise. Bevise ovenfor alle rundt at jeg kan klare.
Jeg vet jeg kan klare det jeg bestemmer meg for, men det handler ikke alltid om det.

Det handler for min del om vite hvor grensen er, og hvor langt over den jeg skal vge g.
Jeg vet av erfaring at jeg ikke klarer stort mer etter den grensen er passert. Det beviser jeg n. Her jeg sitter og sliter med finne de sm gledene, de lille tingene som fr meg til st opp av sengen og fungere som et vanlig menneske. For akkurat n vil jeg ikke si jeg gjr akkurat det.
Det siste jeg nsker er sette foten utenfor drkarmen. Det siste jeg klarer er treffe folk og late som alt er flott. Jeg orker ikke hvise meg. Orker ikke sette p masken og presse grensen enda lengre.

For veggen er ndd og det m jeg akseptere. Jeg kan ikke tillate meg selv bryte sammen i grt hver dag fordi jeg er s utslitt. For s ta meg sammen for alle rundt meg. Jeg skal ikke g rundt fle at ting er hplst og at jeg er hpls. Jeg skal ikke g rundt med en konstant klump i halsen som bare venter p slippes ut gjennom salte trer.
Men slik er ting n. Ting er dritt, ting er vondt og ting er tungt - mildt sagt.

Jeg m innse at i slike stunder s m jeg vre s egoistisk som jeg kan vre. Jeg m sette meg selv frst og tenke p hva som er godt for meg, hva som er godt her og n og hva som hjelper p sikt.
For det ha det slik som n er (unnskyld sprket) et helvete!



2 kommentarer

ENTEN S GR DET BRA ELLER S GR DET OVER


Jeg sover ikke lengre, eller jeg sover, men jeg blir aldri uthvilt.

Ikke fordi jeg ikke er trtt. Jeg er ekstremt trtt og ekstremt sliten, men svn er blitt uviktig.

Veggen er ndd, nok en gang, og jeg er inne i en kjip periode.

Ok, grei, men kjip periode.

Men som jeg prver si til meg selv.
"enten s gr det bra, eller s gr det over"

02:23



5 kommentarer

SOMETIMES WALKING AWAY SEEMS EASIER THAN STAYING


Noen ganger virker det enklest dra. Snu ryggen til g langt vekk fra alt som er og ikke er.


Men det er frst da du m holde begge fttene p bakken, og virkelig f bakkekontakt.

. . .



... Ingen kommentarer

SVNLS

Det er blitt til en vane midt i denne mrke dalen. Det og hver kveld mtte snu puten fordi den er vt. Vt av alle trene du ikke helt vet hvor kommer fra. Vt fra smerten som ligger under overfalten, som du ikke helt klarer beskrive.
Du fler deg sliten, utslitt, tappet for krefter. Som om du har lpt et maraton med 20kg ekstra p skuldrene, for s skulle lpe enda et maraton.
Du har ikke lenger bakkekontakt. Du har ikke kontakt med noen eller noe. Den eneste kontakten er mellom deg og tankene. Tankene som blir med inn i nattens mrke. Du ligger under dyna, stirrer ut i det mrke rommet. Det mrke rommet som er blitt like mrkt som tankene dine, som er blitt like mrkt som drmmene. For du drmmer ikke. Du sover i vken tilstand, eller det fles i det minste slik. Det eneste lyset du fanger opp er lyset fra klokken p nattbordet, som raser lengre og lengre inn i nattens mrke.
Frykten for sove er en frykt du ikke kan beskrive, men som alikevel er en spass stor frykt at du lar vr.

Du ser sliten der du str. Etter nok en natt med minimalt med svn. For du sovner til slutt. To timer sover du fr klokken ringer.
S str du der p det kalde soveromsgulvet. Sinnet fylles av dagslyset som trenger seg inn gjennom de lyse gardinene. Det er lyst, mrket er blitt lyst og n er starten p en ny dag. Samme som dagen fr? stiller du deg selv.
Bare du ser de svnlse nettene i de trtte ynene. Bare du fler den vte puta mot ansiktet nr du ser inn i de trtte ynene. Bare du ser mrket i de trtte ynene. For foran speilet smres masken p. Masken som du s fint klarer holde, lag p lag. Med concealer, fundation, mascara, pudder og en sprut parfyme. Avslutter med et smil, tar p deg ytterjakken, lser dra og ut fra det trygge, mrke soverommet til det lyse samfunnet.

Smil.



8 kommentarer

WHATS THE SCARIEST PART YOU ASK?


The scariest part is not the feeling of loneliness or the darkness that fills you
despite the looming pain of emptiness


The scariest part is the realization that you have lost yourself completely
sinking in as you lay awake at 2am

because you lost the ability to sleep and you cant even cry
because you dont even care
. . .



2 kommentarer

ITS LIKE QUICKSAND, THE HARDER WE TRY TO ESCAPE, THE DEEPER WE SINK

Det er s skuffende. S skuffende og alltid mtte vre den som skuffer, skuffer bekjente, venner familie.
Vre den som ikke klarer komme, delta, vre til stede men ikke helt klarer si hvorfor.
Vre den som hver gang m finne p en ny unnskyldning fordi du ikke selv er klar over sannheten.

Det er srt. Srt og vanskelig prve hndtere denne angsten som har meg i sin hule hnd. For det finnes faktisk en grense p hvor mange ganger du kan vre syk, p hvor mange ganger du kan ha feber, p hvor mange ganger du ikke er helt i form. Det finnes en grense, men det finnes ikke en grense p hvor mange ganger du kan vre psyk. Ingen dager er like, alle er ulike. Alle dager er ulike for alle. Enten du er norsk, svensk, amerikansk, barn, voksen, ungdom, mann, kvinne, jente gutt, svart, hvit, bl gul. Ja, vi har alle dager hvor ingenting gr din vei.
Men det vre nede i denne mrke dalen, som jeg fler jeg befinner i meg i akkurat n sliter meg ut. Bde fysisk og psykisk, og hadde det ikke vrt for at det venter en lang ferie om tre dager, s hadde jeg nok sett p denne mneden som uoverkommelig. Jeg har en tendens til se p alt jeg skal, alt jeg skal rekke, delta p, alt jeg skal bruke krefter p og plutselig fles alt uoverkommelig. Jeg graver meg selv ned i stede for ta en dag av gangen, og selv om jeg er 100% klar over hva jeg gjr er ting lettere sagt en gjort. Det forandre noe over natten er nrmest umulig for alle.

Selvom denne dalen er veldig mrk, s har jeg selvflgelig noen gode stunder ogs. Stunder hvor alt kommer litt p avstand og hvor enn bare kan nye akkurat her, akkurat n. Stunder med gode venner eller ei god venninne.

Maren er ei snn venninne. Ei venninne du kan ha en skikkelig bra dag med, eller en helt rva dag med uten at det faktisk har noen betydning. Ingen maske trengs holdes oppe og ingen flelser trengs og holdes kjult. Det er noe jeg mener betyr mye i et godt vennskap, og noe jeg setter veldig hyt. Veldig hyt!



5 kommentarer

SVARENE


1. Desember.
Dette ret har gtt s fort, men samtidig s sent! Det er n kun 10 dager til jeg reiser til Afrika, til Uganda og jeg kjenner litt smtt p reisefeberen. Litt smnervs men samtidig tror jeg det blir godt med en lang ferie fra hverdagen her hjemme. Skal bli godt f lagt fra seg litt hjemme og prve koble av en hel mned nede i varmen.

Tenkte jeg kunne prve svare s godt som mulig p noen av sprsmlene jeg har ftt i det siste. Kommer ikke til svare p alle, da jeg ikke fler alle egner seg til blottlegges for alle.

Fler du behandlingen du fr hjelper?
- Det kan jeg ikke si helt 100% ettersom jeg frst startet opp for kun en mned siden, og kun har hatt tre samtaler til n. Det jeg kan si er at jeg velger tro jeg har ftt en veldig god og flink samtalepartner. Kjemien har mye si for f ting til fungere for mange, og jeg fler jeg har ftt en psykolog hvor kjemien er veldig god. Noe som gjr ting litt lettere.

Fler du at du fr nok hjelp?
- Ja, jeg fler jeg har ftt den hjelpen jeg har hatt behov for alt etter hvordan situasjonen har vrt. Nr jeg har hatt behov for mer hjelp og ting er litt mer vanskeligere enn ellers, har jeg vel ftt den hjelpen jeg har trengt.

S du skrev at du har vrt innlagt, var det den ene ganger eller har du hatt flere innleggelser etter det?
- Jeg har vrt innlagt mer enn en gang ja. Frste gang var i 2011 og s har jeg vrt innlagt tre ganger etter det.

Hvordan er dine nrmeste sitt syn p situasjonen?
- Usikker, men opplever at de er stttende og selvflgelig vil mitt beste. Men som jeg tidligere har skrevet s er ikke jeg den som viser mye av verken flelser eller tanker, s det blir mange frustrasjoner og ubesvarte sprsml. Til tross for at alle bare vil vise sin sttte og vre behjelpelig, s har jeg vansker for hndtere akkurat det. Det er noe jeg alltid har vrt, men ikke helt vet akkurat hvorfor.

Hva opplever du som vanskeligst av diagnosene du har?
- Det er jeg faktisk veldig usikker p, fordi totalsummen blir s veldig mye hndtere av og til. En ting jeg bare vil understreke er at jeg ikke bare har disse drlige dagene. Jeg har dager hvor jeg fler meg mer eller mindre normal, ordentlig, det er vanskelig finne det perfekte ordet bruke, men jeg har mine dager. Alle dager er forskjellige. Noen dager er s veldig bra, og s helt uten forvarsel kan jeg ligge i sengen hele dagen og bare vente p at dagen skal g.
Akkurat n opplever jeg depresjonen og angsten som mest tilstedevrende.

Hvordan klarer du hndtere situasjonen best?
- Ogs dette er veldig variert, men jeg tror enn kan tjene mye p sette seg sm ml. Ml som kan f deg til kjenne p mestringsflelsen, flelsen av oppn noe, noe som kan gjre enn godt. Ellers s skriver jeg mye, veldig mye. Har skrevet uttallige dagbker, og av og til kan det vre lurt og nyttig og se tilbake og noen ganger kan du faktisk se fremgang i bare det. Se at du faktisk har kommet deg noen steg videre i forhold til hvor du faktisk var.

Spiller du fortsatt hndball? Du gjr det ihvertfall veldig godt der!
- Takk, men nei det gjr jeg ikke. Noe jeg syntes er synd, fordi hndall har vrt et veldig fint pusterom i hverdagen. Det har vrt en veldig god ting og ha alt i alt, men etter jeg ble skadet i januar bestemte jeg meg for ta en liten pause fra det. Jeg har ikke lagt hndballen p hylla for godt, og jeg vet med meg selv at jeg kommer til starte igjen. Men akkurat n har jeg funnet ut at en pause er hva jeg trenger og da blir det hva jeg gjr.

Igjen vil jeg bare si takk, og til alle dere som kjenner dere igjen vil jeg bare si; st p!



5 kommentarer

TUSEN TUSEN TAKK!!

Jeg kan vel ikke starte dette innlegget uten si TUSEN, TUSEN TAKK for alle meldinger, kommentarer og gode ord jeg fikk i gr!
Jeg gikk flere omganger med meg selv fr jeg klarte legge det ut, og rett etter det var postet holdt jeg meg bevisst borte fra pc skjermen. Jeg visste ikke hvordan responsen ville bli, eller om det i det hele tatt ville komme en respons.


Jeg hadde ikke sett for meg at 1557 personer skulle lese innlegget, og at bloggen skulle bli klikke inn p over 2549 bare i gr. Tallene i seg selv skremmer meg litt. Hvem er alle disse personene? - var det aller frste som slo meg.
Det er vondt at folk kan kjenne seg igjen det jeg skriver, for dette er ikke en situasjon jeg unner noe. Det sliter enn ut p fysisk og psykisk, og selv noe s enkelt som st opp av sengen kan vre dagens strste utfordring.

Det ble mange trer i gr fordi ordene dere kommer med betyr s uendelig mye, ikke bare for meg, men for alle som kan ha det p samme mte. Det er s altfor mange uten en stemme, s mange som har en usynlig sykdom. En sykdom ingen kan se, men som bare du kan fle p. Ene og alene.

Jeg fikk ogs noen sprsml bde p meldinger p facebook og bloggen, p sms og i kommentarfeltet. Jeg vet ikke helt om jeg kommer til svare p disse med det frste, da det krever tid, mot og krefter om igjen. Men svare p de jeg fler jeg kan svare p skal jeg nok, s hvis det er noe du lurer p kan du sende meg en mld eller bare legge igjen en kommentar. Ingen sprsml er for dumme.

Da gjennstr det vel egentlig bare si TUSEN TUSEN TAKK, nok en gang, og nske
alle dere fantastiske mennesker en fin helg. For det er dere virkelig!



14 kommentarer

HUN ER SOM ALLE ANDRE, MEN MED SINE BAKSIDER

Jeg har tenkt litt p det starte opp igjen, tenkt p det ikke starte opp gjen. Personlig vil jeg egentlig legge hele bloggen p hylla en stund, for det fles alt annet enn naturlig skrive om fine dager nr dagene ikke er s fine.

Hvorfor er det snn at vi skal fremstille oss selv s utrolig bra p nett. Jeg merker selv at bde jeg og andre bygger opp den fine fasaden, p facebook, instagram, blogg og andre nettverksider. Vi legger ut bilder som fremstiller oss som ha det beste av det beste, vi lever det perfekte liv. P nettet lever vi det perfekte liv alle samme, men hva skjer nr dataskjermen blir sort? Det er frst da vi blir den personen vi egentlig er.


Jeg har skrevet titalls innlegg om akkurat dette, men alle har havnet i utkast mappen. Jeg har ikke vrt modig nok til trre og poste det. I halvanne r har jeg prvd, men i dag trr jeg.

Er det en ting jeg har holdt skjult bevist her p bloggen s omhandler det min psyke. For sannheten er at jeg over en stund har slitt bde mye og lite psykisk, flere r faktisk.
Det som er s srt med vre psykisk syk er at ingen kan se det p deg, ingen kan se forbi den sprudlende latteren, ingen kan se forbi det blide smilet, ingen kan se forbi masken som du har blitt en mester i holde. Har du en brukket arm gr du rundt meg gips, har du skadet foten hopper du rundt p krykker. Det er s mye lettere se at en person er fysisk syk, men s vanskelig se en person som er psykisk syk.
Personlig mener jeg dette er et veldig tabu belagt tema i dagens samfunn og ikke noe enn snakker om med hvem som helst. Jeg syntes det mer eller mindre fremstilles som en skam og noe som er forbudt ta opp.

For omtrent to mneder siden gikk jeg p en skikkelig smell hvor alle veggene rundt meg raste sammen, og jeg raste med. I samrd med legen ble vi enige om at det var viktig f en samtalepartner, s henvisning til en psykolog ble sendt.


Jeg har hatt noen traumatiske hendelser som har skjedd opp igjen, uten g inn p det, som har satt sine preg p meg i ettertid.
Det var frst p videregende den mentale styrken min forsvant mer og mer, og jeg trakk meg mer og mer tilbake. Jeg orket ikke g i bursdager, vre sosial eller omges andre. Jeg kom alltid med unnskyldninger og de var like vonde hver gang. Jeg ble en mester i komme med lgner og ble kjent som hun som "aldri kommer uansett", og det var vondt i seg selv til tross for at det var jeg selv som sto til ansvar for ha blitt denne personen.
Det komme med lgner om at du skal til legen eller tannlegen nr du egentlig skal til psykologen er ogs blitt en vane, fordi folk spr jo. Alle lurer p hvorfor du var borte fra den ene timen p skolen, og det fles bare ikke naturlig si; "Jeg skal til psykologen" I frykt for fortelle mer, for av natur blir vi jo alle nysgjerrige. S det trekke en hvit lgn blir enklere fortelle den virkelige sannheten.

Jeg er en person som ikke viser mye flelser ovenfor andre og jeg er en mester i holde ting for meg selv, og det er noe som kjennetegner s mange som sliter psykisk. Det er s mye lettere si at "det gr greit med meg" i stedefor fortelle om hvordan du virkelig har det.

Gjennom slutten av ungdomskolen hadde jeg ftt et veldig vanskelig forhold til mat og trening, og da jeg begynte p videregende ble dette bare verre. Det kom til et punkt hvor abup tok kontroll og fikk meg innlagt for f hjelp for dette. Jeg fikk diagnosen anoreksi. Dette er noe jeg har prvd skjule s godt som mulig, men det er jo noen som vet om det.
Jeg har slettet omtrent alt av bilder fra den tiden, av de f jeg faktisk hadde. For jeg skammet meg snn over den jeg var.

Diagnosene jeg har ftt i lpet av de siste rene er anoreksi med bulimiske tendenser(i de siste rene har dette gtt mer over til bulimi), depresjon, angst, PTSD og har slitt en del med selvskading. Som nok er noe av det jeg skammer meg mest over.. Det er srt og skrive dette sort p hvitt, men samtidig er det en del av den personen jeg er.

Jeg er ikke bare hun som sliter psykisk. Jeg er hun som er som alle andre, men med sine baksider.



67 kommentarer
Les mer i arkivet September 2016 Mars 2016 November 2015

VANESSA ANDERSEN


+ Legg meg til som venn

TRANSLATER


KATEGORIER

ARKIV

SISTE INNLEGG

DESIGN

  • Albiss.blogg.no
  • hits